«Tid for jubel», 2016

Det sto ikke akkurat skrevet i stjernene at overlærer Viganders visjon om skolekorps på Dragefjellet skole skulle utvikle seg fra pionerprosjektet Dragefjellet Skoles Guttemusikkorps til elitekorpset Dragefjellets Musikkorps Bergen, eller Dragen som de fleste sier.

Historien om Dragen er historien om oppturer og nedturer, om to verdenskriger, om sterke personligheter, mange fremragende dirigenter, om en hytte på Hamre i Fana og om korpsets usedvanlig gode signaturmarsj, Dragen kommer. Det er også historien om et korps som gikk fra å være skikkelig midt på treet, med et tradisjonelt korpsrepertoar, til et fremgangsrikt konkurransekorps med store ambisjoner og øvingslokale på Edvard Grieg Akademiet. Dragen har i løpet av 100 år gått fra å være et lokalt forankret janitsjarkorps, som tilbød medlemskap til de fleste, til å være et tilnærmet regionalt elitekorps for de få som ønsker å gjøre noe ekstra ut av lidenskapen sin.

Dragen er en direkte videreføring av Dragefjellet Skoles Guttemusikkorps, eller Smådragen, som korpset også ble kalt. Man kan altså vanskelig tenke seg Dragen uten Smådragen. Og selv om det er store forskjeller mellom skolekorps og voksenkorps, er de dypest sett forankret i de samme sett med verdier og tilstreber de samme sosiale og musikalske mål. Skolekorpsbevegelsen ble startet av visjonære humanister som så den umiddelbare effekten musikk hadde på barn og unge. Det første skolekorpset i Norge var Møllergata skolekorps, stiftet i 1901 av William Farre. Farre var kanskje musikkbransjens første bakmann, en idealistisk tusenkunstner med kommersiell teft. Han spilte fiolin, ledet Frelsesarmeens orkester i Stavanger i 1895, spilte i Frelsesarmeens Stabsmusikkorps, drev musikkforretning og musikkforlag i Kristiania, var agent for et fransk plateselskap, hadde instrumentfabrikk i Sverige, for å nevne noe. Han skrev marsjen Guttene kommer, og ble på den måten udødelig.